På sporet etter årsaker

(fra kap 7 i 'Signature in the Cell' og 'Darwins doubt' kap 17 (S.C.Meyer; Harper One)

Enten oppsto liv bare som resultat av helt ikke-styrte materialistiske prosesser, eller så spilte en veiledende og intelligent designer en rolle. Levende systemer fremviser sporende indikatorer av tidligere intelligent aktivitet som rettferdiggjør dette kravet.

Bilde 1. Abiogenese -et evig studium?

Det finnes en historisk metode som rettferdiggjør en vitenskapelig reformulering av design hypotesen. Den uttaler seg om den intuitive forbindelsen mellom informasjon og en forutgående aktivitet fra en intelligent designer. Disipliner som arkeologi, kosmologi, evolusjonær biologi og paleontologi slutter ofte ut fra forekomsten av enkeltstående, ikke-repeterbare begivenheter. Metoden som benyttes for å gjøre slike slutninger, kan hjelpe vitenskapsmenn å identifisere positive identifikatorer for intelligente årsaker også i fortiden.

Det finnes en slik metode som kalles abduktiv metode, omtales også som 'slutning til beste årsak':
Hovedpremiss: Hvis A inntreffer, så ville B forventes som en årsaksvirkning.
Bi-premiss: B blir observert.
Slutning: Det er grunn til å mistenke at A har inntruffet.

Vi er i en situasjon der vi skal prøve rekonstruere hva som skjedde i fortiden, når det er flere mulige forklaringer til den samme virkningen (se eks. for ADHD). Selvsagt kan vi ikke foreta gjentatte eksperimenter under vår tids betingelser, for å beskrive tilstrekkelige årsaker til det som skjedde tidligere. Bl.a. kan det være ikke-kontrollerbare forhold i omgivelsene, som kan ha endret seg. Men det finnes andre måter å tenke omkring dette på.

Bilde 2. Eks. på multiple årsaker til ett fenomen

Det ligger i premissene at det kan være andre grunner enn A som mulig årsak. A må således veies opp mot andre alternativer. Vi skal følge Peter Lipton et stykke. Han sluttet at ved å begynne med bevisene tilgjengelige for oss, slutter vi generelt 'hva ville være den beste forklaringen på dette fenomenet'? Han var opptatt av forklaringskraft til en hypotese i forhold til andre mulige hypoteser. En bruker en tankegang der tidligere årsaker blir tenkt på/foreslått ut fra nåværende virkninger. Forklaringskraften til alternative hypoteser blir sammenlignet for å underbygge etablerte fakta. Når en slik skal finne den beste forklaringen, må en vite hva en mener med gode forklaringer, og hva som skiller den beste forklaring fra andre forklaringer. Gode forklaringer besvarer spørsmål på formen: 'Hvorfor denne i forhold til andre?' En mulig beste forklaring framhever en begivenhet som utgjør en 'kausal-forskjell' ved å anvende den. Men hva er det som gjør en mulig forklaring til 'den beste'.

Ved å evaluere hypoteser gjør vitenskapsfolk dette i forhold til sin nåværende kunnskap om årsak og virkning. Årsaker som erfaringsmessig er kjent for å produsere begivenheten i betraktning, vurderes som bedre enn de kandidater som ikke er kjent for å gjøre det. Nåtiden er en nøkkel til fortiden i såkalt retrospektiv årsaks-analyse. Uavhengig bevis må støtte kravet om at en aktuell kandidat kan produsere denne effekten i nåtiden.

Vitenskapsfolk trenger også etablere hvilken av de mulige årsakene som faktisk var tilstede og ansvarlige for begivenheten vi utforsker. Det kan kalles et eksistens-kriterium for for mulige årsaker.En slik 'beste forklaring' til tidligere begivenheter, må altså ikke bare (teoretisk) være i stand til å frambringe effekten eller virkningen, men den må selvsagt også ha vært til stede og kunne frembringe den i den aktuelle perioden.

Bilde 3. Gangen i naturvitenskapelig metodikk

Den omtalte historiske metode med retrospektiv årsaks-analyse, ble av M. Scriver satt opp som en enkel tre-delt metode med å evaluere foreslåtte årsaks-forklaringer: i) bevis for at denne kandidaten/årsaken er nåværende. ii) bevis for at den ved andre anledninger har demonstrert sin evne til å frambringe effekter som vi etterspør. iii) et fravær av bevis -etter grundig søking- av andre mulige grunner. Inntil videre må en slik hypotese godtas, inntil en bedre kan stilles opp.

På dette viset blir historiske vitenskapelige teorier testbare. Forklaringskraften ved en hypotese testes opp mot den til sine konkurrenter. I de 'beste tilfeller', der det finnes årsaker som beviselig frambringer resultatet vi er opptatt av, informasjon i celler, kan en snakke om en årsaks-tilstrekkelighet. Det innebærer at i tilfeller der det kun er én kjent årsak, så kan vitenskapsfolk slutte seg til en unik sannsynlig årsak. Da slipper man feilaktig å utelukke andre mulige årsaker til fenomenet.

Intelligente agenter er beviselig klart i stand til frambringe spesifisert informasjon i nåtiden. Dannelse av ny informasjon assosieres vanligvis med bevisst aktivitet. Intelligente agenter kan meget vel utgjøre en 'kausal-forskjell', f.eks. mellom en kaotisk pre-biotisk periode, hvor enkle kjemikalier reagerte med hverandre, til en situasjon hvor systemer med høyt spesifisert arrangeringer av kjemikalier lagret informasjon til å bygge proteiner og molekylære maskiner. M.a.o forskjellen mellom kjemisk kaos og opprinnelsen til informasjonsrike molekyler.

Men er intelligente agenter den 'eneste kjente grunn' til opphavet til spesifikk informasjon. I så fall ville intelligent design (ID) møte kravet om årsaks-eksistens, at det faktisk eksisterte intelligente agenter, da cellulær-informasjon ble dannet. For å besvare dette må vi følge kravet om en et grundig søk etter andre alternative forklaringer. Dette gjøres i kap 8-14 i Signature in the Cell.

Bilde 4. Eks. på molekylær maskin -se flere under på siden

Kilder:

Gould, Evolution and the Triumph of Homology." s62, 64-65

Lipton, Inference til the Best Explanation, 1, 32-55,56-74,75-98, 133-157.

Kavalovski, 'The Vera Causa Principle' s.104-129

Küppers, Information and the Origin of Life, 170-172

Meyer 'Of Clues and Causes', s.12-23, 77-95, 96-108

Scriven, Explanations and Predictions in Evolutionary Theory, 480-481

Scriven, "Causes, Connections and Conditions in History," 250-251

Quaster, The Emergence of Biological Organisations, s.16

Whewell, The Philosophy of the Inductive Sciences 1.oppl. 95-96, 2.utg.637-638. History of the inductive Sciences 3:397